Jeg sitter her med så mange tanker og vet ikke helt hvordan jeg skal skrive det...!Jeg har på en måte følt det litt urettferdig. Men så har jeg også prøvd å rettferdiggjøre det! De var jo så mange. De jobbet i et stort konsern. Det var terror. Det var terror. Osv osv. Men Tuva var like mye verdt hun!!
Da vi mistet Tuva kom ikke støtteaparatet løpende etter oss. For å få hjelp måtte vi finne den selv! Jeg er så heldig å jobbe på et psykiatrisk sykehus og overlegen på avdelingen der jeg jobber var snill og hjalp både meg og mannen min. Uten den hjelpen måtte vi ha ventet i ukesvis på psykiatrisk hjelp.
Jeg er litt redd for å skrive dette, men jeg føler det er viktig! Jeg er vel redd for at jeg skal bli misforstått.
Jeg bare føler at Tuva var like mye verdt!! <3
Artikkelen fra dagbladet.no skriver det så bra. Det er så beskrivende for mange av mine tanker rundt dette.
Og ENDELIG noen som tørr å si det høyt!!
Her er et lite utdrag fra artikkelen:
"Det begynner å komme innlegg og oppslag om all den oppmerksomhet som berørte etter gisselterroren i Algerie fikk. Hvorfor mobiliserer det norske samfunn og Statoil enorme ressurser for dem som rammes av denne tragedien, mens andre alvorlige situasjoner som skjer parallelt i tid knapt får spalteplass? Hvorfor møter toppolitikere og kongehus opp for å uttrykke medfølelse og fordømme terroren? Er mennesker som mistet sitt liv i terroren mer verdt enn de som tar sitt liv, eller omkommer i trafikkulykker?
Etterlatte som opplever enkeltdødsfall kan stille seg slike spørsmål.
Svaret er selvfølgelig nei, men hendelsene har likevel ulike politiske konsekvenser. Terroren i Algerie får de store oppslagene fordi den, som 22. juli-terroren, rettet seg mot sentrale norske interesser, interesser av både verdimessig, økonomisk og politisk art. Menneskene som blir involvert i slike hendelser får en symbolsk betydning ut over det fryktelige at konkrete personer blir drept. Norge, og våre demokratiske og verdimessige grunnlagsverdier blir også angrepet, i tillegg til økonomiske interesser.
Det er derfor viktig at vi skiller denne politiske betydning fra den menneskelige."
Du kan lese hele artikkelen her !
Ja vi har nok mye å lære av den måten støtteapparatet stables på bena under store "offentlig" katastrofer, når det kommer til de som opplever de store personlige katastrofene sånn som dere gjorde.
SvarSlettDet skulle ikke vært sånn at dere selv må lete frem hjelpen, er fryktelig at man i en så tøff og vond situsjon ikke automatisk får den hjelpen man trenger. All ære til dere som klarte å søke hjelp når det trengtes.
Håper denn artikkelen er med på å åpne øyne for at man trenger et fungerende kriseapparat også for de personllige katastrofene.
Hei;) Du setter fingeren på et ømt punkt i samfunnet vårt. Når store tragedier rammer får det mediadekning, og det kan oppfattes at disse livene har en større verdi.
SvarSlettAlle har rett på hjelp. Andre faktorer kan være den hjelpen som ytes de første dagene, men hvor en hjelpen etter 2 uker, to måneder? Her stiller jeg spørsmål! Jeg har det inntrykket at de fleste er så tomme de første dagene etter et uventet dødsfall at de ikke er i stand til å tenke på at de skal be om videre hjelp. Men de aller fleste har behov for hjelp nå det første sjokket har lagt seg.
Susann, jeg beundrer dere for at dere har holdt dere på beina, slik dere har gjort, etter at Tuva døde. Tror alle er enige om at alle liv er like mye verdt.
Det er bra at det blir satt et fokus på dette. Her er det mye å ta tak i.
Ønsker deg en god fredag;) Klem;)