Jeg vil ønske dere alle et
GODT NYTT ÅR
Tusen takk for at dere leser bloggen min <3
Kvelden skal vi feire borte sammen med gode venner.
Vi gleder oss masse!!
mandag 31. desember 2012
søndag 30. desember 2012
Kjemper videre....
I høst klaget vi på avslaget hos Pasientskadeerstatningen. Den fikk vi avslag på like før jul. Da gikk saken automatisk videre til Pasientskadenemda. Der er behandlingstiden over et år! Vente, vente, vente....!!
Og i dag er det 1 år og 9 måneder siden vi mistet Tuva <3 data-blogger-escaped-br="br">
Og i dag er det 1 år og 9 måneder siden vi mistet Tuva <3 data-blogger-escaped-br="br">
onsdag 26. desember 2012
Hjemmelaga julekuler
Jeg har lyst å vise fram de søte julekulene jeg laga til jul.
Ble ganske fornøyd med dem :)
Ble ganske fornøyd med dem :)
tirsdag 25. desember 2012
lørdag 22. desember 2012
God jul
Jeg vil ønske dere alle en riktig god og fredfull jul og et godt nytt år!
Her kommer noen bilder av vårt julehjem.
Tusen takk for at dere følger bloggen min:) På nyåret vil jeg starte å skrive på min "nye" blogg. Gleder meg:)
Her kommer noen bilder av vårt julehjem.
Tusen takk for at dere følger bloggen min:) På nyåret vil jeg starte å skrive på min "nye" blogg. Gleder meg:)
torsdag 20. desember 2012
Theo 3 måneder i dag
Tiden flyr! Theo er alt 3 måneder!
For ei uke siden fikk vi en supergod nyhet, Theos blodprosent har steget og er innenfor normalverdiene:) Hipp hurra, vi er så glad!!! Det var den aller beste julegaven! Trenger ikke annet enn å ha friske barn <3 data-blogger-escaped-br="br">
I dag på 3 måneds dagen fikk han sine første vaksiner! Det var voooondt :( takar liten!!
Han sov i 3 timer etterpå, men da han våknet hadde han det ikke så bra:( Han gråt og gråt! Måtte få en liten paracet, så ble det litt bedre.
Nå ligger han her i fanget og sover...
For ei uke siden fikk vi en supergod nyhet, Theos blodprosent har steget og er innenfor normalverdiene:) Hipp hurra, vi er så glad!!! Det var den aller beste julegaven! Trenger ikke annet enn å ha friske barn <3 data-blogger-escaped-br="br">
I dag på 3 måneds dagen fikk han sine første vaksiner! Det var voooondt :( takar liten!!
Han sov i 3 timer etterpå, men da han våknet hadde han det ikke så bra:( Han gråt og gråt! Måtte få en liten paracet, så ble det litt bedre.
Nå ligger han her i fanget og sover...
lørdag 15. desember 2012
Oppsumering...del 2
Jeg har bestemt meg for å fortsette denne bloggen, men jeg kommer til å endre navn. Adressen blir selvfølgelig den samme.
Har du forslag til navn på bloggen? Kom gjerne med dem :D
Da blodtransfusjonene startet fikk jeg svangerskapspermisjon fra jobben. Jeg var frisk til å jobbe, men alle innleggelsene på St. Olavs gjorde det vanskelig, derfor svangerskapspermisjon.
Det endte med 9 intrauterine (i livmor) blodtransfusjoner.
Vi har så mye å takke alle på Nasjonalt senter for fostermedisin for!! Spesielt Harm-Gerd (Dr. Blaas), Dr. Aurora og Dr. Birgitte, jordmødrene Tove Anita og Ingunn. Hadde det ikke vært for dem, så hadde vi ikke hatt Theo her hos oss.
Jeg driver og lager en fin konfekteske med takkekort og bilder av Theo til dem. Det er da noe.... Må få sendt det avgårde snart!!
Da jeg kom litt over 30 uker begynte jeg å tenke på forløsning. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle ha planlagt keisersnitt, selv om vi ikke hadde diskutert dette med noen leger.
Jeg hadde hatt to vaginale fødsler som bare ble forbundet med bunnløs sorg, lillegutt og Tuva. Og et keisersnitt som var forbundet med lykke, Leah.
Jeg orket ikke tanken på en vaginal fødsel til.
Det var ingen selvfølge fra sykehusets side at jeg skulle få keisersnitt, men da jeg braste i grå bare legen sa at det ikke var noen selvfølge, snudde han øyeblikkelig. selvfølgelig skjønte han det, og planlagt keisersnitt skulle bli.
Ukene gikk og vi nærmet oss den fryktede uke 37.
Jordmødrene hadde fått med seg hvor redd jeg var for å gå til den uken og la nok inn noen ord hos legene. Og jeg måtte ikke be mye for å slippe å gå dit.
De veide det ene opp mot det andre og fant nok ut at det var best at vi slapp å gå dit.
Det var en utrolig lettelse da vi fikk datoen. Uke 36+1 skulle Theo endelig få komme til verden <3
Men da datoen nærmet seg, ble jeg mere og mere redd!
De siste dagene var rett og slett et helvete!! De var kanskje de vanskeligste i hele svangerskapet.
Tankene kværnet! Nå er det tre dager til.... Tenk om noe skjer nå. Bare tre dager før... Tenk om han dør...
Jeg kjente etter liv konstant. Dyttet borti han hvis han var rolig en stund. Stakkar, han fikk ikke mye fred de siste dagene!
Nå er det bare to dager igjen, men tenk om han dør i dag. Bare to dager før... Og jeg kan ikke gjøre noen verdens ting!!
Theo kom til verden med vidundelig gråt! Aldri har gårt vært så godt å høre!
Jeg hulket der jeg lå på operasjonsbordet. Tusen kilo var lettet av skuldrene mine. Vi klarte det :)
Sterke lille Theo-gutten <3
Har du forslag til navn på bloggen? Kom gjerne med dem :D
Da blodtransfusjonene startet fikk jeg svangerskapspermisjon fra jobben. Jeg var frisk til å jobbe, men alle innleggelsene på St. Olavs gjorde det vanskelig, derfor svangerskapspermisjon.
Det endte med 9 intrauterine (i livmor) blodtransfusjoner.
Vi har så mye å takke alle på Nasjonalt senter for fostermedisin for!! Spesielt Harm-Gerd (Dr. Blaas), Dr. Aurora og Dr. Birgitte, jordmødrene Tove Anita og Ingunn. Hadde det ikke vært for dem, så hadde vi ikke hatt Theo her hos oss.
Jeg driver og lager en fin konfekteske med takkekort og bilder av Theo til dem. Det er da noe.... Må få sendt det avgårde snart!!
Da jeg kom litt over 30 uker begynte jeg å tenke på forløsning. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle ha planlagt keisersnitt, selv om vi ikke hadde diskutert dette med noen leger.
Jeg hadde hatt to vaginale fødsler som bare ble forbundet med bunnløs sorg, lillegutt og Tuva. Og et keisersnitt som var forbundet med lykke, Leah.
Jeg orket ikke tanken på en vaginal fødsel til.
Det var ingen selvfølge fra sykehusets side at jeg skulle få keisersnitt, men da jeg braste i grå bare legen sa at det ikke var noen selvfølge, snudde han øyeblikkelig. selvfølgelig skjønte han det, og planlagt keisersnitt skulle bli.
Ukene gikk og vi nærmet oss den fryktede uke 37.
Jordmødrene hadde fått med seg hvor redd jeg var for å gå til den uken og la nok inn noen ord hos legene. Og jeg måtte ikke be mye for å slippe å gå dit.
De veide det ene opp mot det andre og fant nok ut at det var best at vi slapp å gå dit.
Det var en utrolig lettelse da vi fikk datoen. Uke 36+1 skulle Theo endelig få komme til verden <3
Men da datoen nærmet seg, ble jeg mere og mere redd!
De siste dagene var rett og slett et helvete!! De var kanskje de vanskeligste i hele svangerskapet.
Tankene kværnet! Nå er det tre dager til.... Tenk om noe skjer nå. Bare tre dager før... Tenk om han dør...
Jeg kjente etter liv konstant. Dyttet borti han hvis han var rolig en stund. Stakkar, han fikk ikke mye fred de siste dagene!
Nå er det bare to dager igjen, men tenk om han dør i dag. Bare to dager før... Og jeg kan ikke gjøre noen verdens ting!!
Theo kom til verden med vidundelig gråt! Aldri har gårt vært så godt å høre!
Jeg hulket der jeg lå på operasjonsbordet. Tusen kilo var lettet av skuldrene mine. Vi klarte det :)
Sterke lille Theo-gutten <3
Her er de aller første bildene av Theo <3
Total lykke!!!
Og til slutt... En ting er veldig sikkert: jeg skal ALDRI gå gravid igjen!!! Dette er det tøffeste jeg noen gang har gjort og kommer til å gjøre!
Nå er vi overlykkelige for de to (tre) skjønne barna vi har her på jord <3
søndag 2. desember 2012
Ta ikke livet forgitt!
Livet kan bli snudd på hodet før man vet ordet av det. Det har jeg fått oppleve mere enn en gang.
I går kveld fikk jeg den ufattelige beskjeden om at en av mine beste venninner brått hadde blitt revet bort fra oss.
Nå er livet til hennes familie blitt snudd på hodet.
Hun etterlater seg to små gutter, 3 og 5 år.
Jeg har vanskelig for å forstå det! Elisabet er borte...For alltid!
Meningsløst!!
Vi må ikke ta livet for gitt!
I går kveld fikk jeg den ufattelige beskjeden om at en av mine beste venninner brått hadde blitt revet bort fra oss.
Nå er livet til hennes familie blitt snudd på hodet.
Hun etterlater seg to små gutter, 3 og 5 år.
Jeg har vanskelig for å forstå det! Elisabet er borte...For alltid!
Meningsløst!!
Vi må ikke ta livet for gitt!
Kjære Elisabet, pass på Tuva for meg <3
<3 Alltid i mitt hjerte <3
Abonner på:
Innlegg (Atom)