lørdag 24. november 2012

Oppsumering... del 1

Hele poenget med bloggen var å skrive om det å være gravid etter å ha opplevd en dødfødsel. Slik at det kanskje kunne hjelpe andre i samme situasjon...
Jeg vet ikke om det har hjulpet eller kommer til å hjelpe noen.... Men å skrive har hvertfall vært litt terapi for meg.

Nå er det store spørsmålet...Skal jeg fortsett å skrive???
I såfall, synes jeg blogg-tittelen og adressen blir litt feil. Skal jeg starte opp på nytt?
Mange spørsmål!
Kom gjerne med innspill :)
Kunne kanskje tenke meg å skrive en hverdagsblogg.

Nå tenker jeg i hvertfall å skrive en liten oppsumering av svangerskapet.

Jeg trodde svangerskapet skulle ende nesten før det hadde begynt, da jeg fikk svar på de første blodprøvene.
Antistoffene var veldig høye!! Jeg brast i gråt og tankene for gjennom hodet mitt. Vi kommer ikke til å få flere barn. Dette var siste sjanse. Da kjøper vi oss hund, sa jeg gråtende til Stig. Så utrolig rare tanker man får av og til.....

Vi startet med kontroller på St. Olavs allerede i uke 10.
Men først fikk vi tidlig ultralyd på Hamar. Jeg ville vite heeelt sikkert at det var en liten spire der med bankende hjerte, før vi tok turen oppover.

 
 
Tenk at denne ble vakreste llle Theo <3 Hihi!!
 


Det var litt merkelig, for med på denne ultralyden var mamman til Felix og Viktor, Martine.
Vi hadde blitt "kjent" på englesiden og jeg viste hun hadde praksis på Hamar sykehus.
Akkurat denne dagen hadde ingen gravide time på Gyn.pol. hadde Martine fått høre. Men jeg hadde fått en akutt-time.
Så Martine var med på vår aller første ultralyd med Theo :)

Det ble mange turer oppover til Trondheim. Og hver eneste cm av de rundt 20 turene var verdt det!!!
Det var en stor spenning for hver tur vi hadde oppover. Hvordan var verdiene denne gangen??
Naturen måtte få gå sing gang til rundt uke 17. Før det kunne de ikke gjøre noe. Og det hadde jeg på en måe slått meg til ro med.

 
Da det ble bestemt at blodtransfusjoner var nødvendig, følte jeg på en måte en liten lettelse!
Jeg var så sikker på at det ville bli nødvendig... Så at de så at Theo var syk var en lettelse. Siden jeg Riksen ikke oppdageta Tuva var syk, tenker jeg.


3 kommentarer:

  1. Hei Susann;)
    Å det er så godt å lese det du skriver;) Innlegget i dag,om Theo, om lille Tuva og om livet som går videre. Du må fortsette å skrive på denne eller en ny blogg. Det er kanskje viktig å la denne delen av livet ditt være synlig på bloggen. Så jeg tror jeg ville ha skrevet videre her;) men det må du kjenne på selv;))
    Ønsker deg en fin søndag;)

    Klem fra tante

    SvarSlett
  2. Det er så fint å lese det du skriver, Susann. Mange ganger er det lettere å skrive enn og snakke. Det setter mange følelser i sving. Jeg syns det er godt og fint å lese bloggen din. Lese hvordan du har satt ord på alt dere har opplevd. Fortsett å skriv her du, dette er en del av deg.
    Glad i deg.
    Klem fra mamma

    SvarSlett