.To i himmelen to på jord

Jeg er ei dame på snart 34 år. Jeg bor sammen med min lille familie like utenfor Hamar, på en stille og landlig plass. Her trives vi som plommen i egget. Mannen min har ei datter fra før, som snart blir 8 år. Og så har vi ei lita tuppe sammen, på straks 3 år.

I februar 2008, ble jeg englemamma for første gang. Jeg fødte en bitte liten gutt i uke 18. Grunnen var prematur vannavgang. Gutten var bitte liten, men perfekt! Årsaken vet vi ikke. Det er bare slikt som skjer av og til, fikk vi beskjed om.

Det er så ubeskrivelig vondt å miste et barn!

Vi fikk ikke all verden av hjelp og oppfølging etterpå. Vi var til en ettersamtale med jordmoren som tok imot lillegutt. Ellers så måtte vi klare oss selv. Og det gjorde vi...

Vi var flinke til å snakke med hverandre, familie og venner. Om dette har lært meg noe, så er det at det er viktig å snakke om sorgen! Det er urolig hvor mye det hjelper! Det er noe med det å få satt ord på følelsene man sitter inne med. Å høre seg selv sette ord på de.

Det gikk ikke veldig lenge før vi prøvde igjen. Og høsten 2008 ble jeg gravid igjen. Jeg var livredd!!Det var nesten slik at jeg ikke ville snakke om at jeg var gravid, før jeg var over uke 18. Alle snakker om den magiske uke 12. Har men klart seg dit, så går det bra. For meg er heller den magisk uken, 23. For etter uke 23, så kan babyen overleve utenfor mors mage.

Vi fikk mye og god oppfølging. Mange ultralyder og andre kontroller, og alt var bra og gikk bra.
Leah kom til verden sommeren 2009. Lykken var stoooor!!!

Ett år gikk og mannen min og jeg giftet oss. Og plutselig var jeg gravid igjen ;) Tuva skulle komme, med termin 17. april 2011.
Problemene meldte seg raskt!
Etter rutinesjekk hos legen i uke 10, fikk jeg beskjed om at jeg dannet antistoffer (anti-D), fordi jeg er Rhesus negativ.
Legen min kunne ikke si så mye om dette, så jeg ble sendt på gyn.pol. Der sendte de meg bare videre til Rikshospitalet. De skulle være eksperter.....

Fra uke 20 var vi på kontroll på Riksen. Så måtte vi i veien oftere og oftere. Selv om blodprøveverdiene steg bitte litt, var det ingen fare mente legene. Tuva hadde det bare bra i magen min. Helt frem til uke 34 lå Tuva med rumpa ned, akkurat som storesøster Leah, og jeg forberedte meg på keisersnitt. Overraskelsen og gleden var stor da hun på kontroll plutselig lå med hodet ned. Da ville jeg kunne føde på den normale måten.

Kontrollene var hyppige og siden Riksen ville jeg skulle føde på Elverum, kom jeg også på kontroll her hjemme. Det ble mye frem og tilbake. Elverum ville jeg skulle føde på Riksen siden det var de som hadde oppfølgingen, men Riksen stod på sitt! 
Legen her mente det ikke skulle være så lenge til Tuva skulle få komme til verden, fordi det var noe stigning i blodprøvene. Legene på Riksen mente dette ikke var noe problem og Tuva hadde det fortsatt bare bra i magen min. Hun skulle få bli der til nærmere termin 17. april, mente de.

29. mars, uke 37+4, kom jeg til Elverum for nok en kontroll.  Legen fortalte at hun hadde bestemt seg for at Tuva skulle få komme ut. Hun ville bare ta en ultralyd før ting ble satt i sving. Jeg la meg på benken og legen startet undersøkelsen. Så spurte hun om noe som jeg ALDRI kommer til å glemme: ”Når kjente du liv sist?” ”Er det noe galt?” spurte jeg. ”Ja…” sa legen og la hodet sitt i hendene. Hun fant ingen hjerteaktivitet. Jeg trodde henne ikke! Det kunne ikke være sant!! Jeg trodde henne ikke. Jeg tror jeg bare ristet på hodet og sa at det ikke var sant..... Så raste verden sammen!

Jeg fødte en perfekt liten jente 30.03.2011, kl 14.17.
3150 gr, 47 cm lang og med mørkt krøllete hår <3

Dette er en tegning Heather Spears har tegnet for oss av Tuva.

Heather er en Kanadisk kunstner som bor i Danmark. Hun tegner syke og dødfødte barn for foreldre som ønsker det.

www.heatherspears.com