19+3 uker på vei

Etter mange måneder, ble sorgen letter å bære. Vi følte oss klare for å gå et skritt videre og tok kontakt med Nasjonalt senter for fostermedisin i Trondheim. Jeg vil ALDRI sette mine ben på Riksen igjen!!! 
Vi følte at det var veldig mye som måtte ligge til rette om vi skulle tørre å prøve igjen. Siden jeg hadde dannet antistoffer tidligere, ville jeg garantert gjøre det igjen. Men vi hadde ikke peiling på i hvilken grad. På St. Olavs i november 2011, gav de oss klarsignel til å bli gravid igjen. Vi skulle bli fult opp av de beste av de beste! Og de mente at det skulle gå fint!

I februar hadde vi klart det igjen:)) Vi følte en skrekkblandet fryd.....

Noen uker senere, etter at jeg hadde vært på den første rutinekontrollen hos fastlegen, fikk jeg en kjip telefon. Det var legen. Hun ringte sent på ettermiddagen. Jeg skjønte at det var noe! Antistoffene var allerede skyhøye..... Det raste for meg.... Jeg trodde alt håp var ute! Legen min kunne ikke svare på det jeg lurte på. Jeg måtte bare vente. Hun ringte St.Olavs dagen etter. Der tok de det hele med ro. Det KUNNE være igjen antistoffer fra da jeg gikk med Tuva. Men vi måtte bare krysse fingre og tær.

Nå er jeg 19+3 uker på vei og sist kontroll hadde vi for ei uke siden. Frem til nå har vi bare måtte håpe og krysse fingre. Men den siste måneden har antistoffene vært stabile og målingene av.... LILLEBROR <3 er helt perfekte :))))
Og nå har jeg kommet så langt at behandlig kan starte om han blir påvirket av antistoffene. PHJU!!!!
Dette har og er tøft, men jeg ser lysere og lysere på dette:)