lørdag 15. desember 2012

Oppsumering...del 2

Jeg har bestemt meg for å fortsette denne bloggen, men jeg kommer til å endre navn. Adressen blir selvfølgelig den samme.
Har du forslag til navn på bloggen? Kom gjerne med dem :D

Da blodtransfusjonene startet fikk jeg svangerskapspermisjon fra jobben. Jeg var frisk til å jobbe, men alle innleggelsene på St. Olavs gjorde det vanskelig, derfor svangerskapspermisjon.
Det endte med 9 intrauterine (i livmor) blodtransfusjoner.
Vi har så mye å takke alle på Nasjonalt senter for fostermedisin for!! Spesielt Harm-Gerd (Dr. Blaas), Dr. Aurora og Dr. Birgitte,  jordmødrene Tove Anita og Ingunn. Hadde det ikke vært for dem, så hadde vi ikke hatt Theo her hos oss.
Jeg driver og lager en fin konfekteske med takkekort og bilder av Theo til dem. Det er da noe.... Må få sendt det avgårde snart!!

Da jeg kom litt over 30 uker begynte jeg å tenke på forløsning. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle ha planlagt keisersnitt, selv om vi ikke hadde diskutert dette med noen leger.
Jeg hadde hatt to vaginale fødsler som bare ble forbundet med bunnløs sorg, lillegutt og Tuva. Og et keisersnitt som var forbundet med lykke, Leah.
Jeg orket ikke tanken på en vaginal fødsel til.
Det var ingen selvfølge fra sykehusets side at jeg skulle få keisersnitt, men da jeg braste i grå bare legen sa at det ikke var noen selvfølge, snudde han øyeblikkelig. selvfølgelig skjønte han det, og planlagt keisersnitt skulle bli.
Ukene gikk og vi nærmet oss den fryktede uke 37.
Jordmødrene hadde fått med seg hvor redd jeg var for å gå til den uken og la nok inn noen ord hos legene. Og jeg måtte ikke be mye for å slippe å gå dit.
De veide det ene opp mot det andre og fant nok ut at det var best at vi slapp å gå dit.
Det var en utrolig lettelse da vi fikk datoen. Uke 36+1 skulle Theo endelig få komme til verden <3

Men da datoen nærmet seg, ble jeg mere og mere redd!
De siste dagene var rett og slett et helvete!! De var kanskje de vanskeligste i hele svangerskapet.
Tankene kværnet! Nå er det tre dager til.... Tenk om noe skjer nå. Bare tre dager før... Tenk om han dør...
Jeg kjente etter liv konstant. Dyttet borti han hvis han var rolig en stund. Stakkar, han fikk ikke mye fred de siste dagene!
Nå er det bare to dager igjen, men tenk om han dør i dag. Bare to dager før... Og jeg kan ikke gjøre noen verdens ting!!

Theo kom til verden med vidundelig gråt! Aldri har gårt vært så godt å høre!
Jeg hulket der jeg lå på operasjonsbordet. Tusen kilo var lettet av skuldrene mine. Vi klarte det :)
Sterke lille Theo-gutten <3

Her er de aller første bildene av Theo <3
Total lykke!!!

 
Og til slutt... En ting er veldig sikkert: jeg skal ALDRI gå gravid igjen!!! Dette er det tøffeste jeg noen gang har gjort og kommer til å gjøre!
Nå er vi overlykkelige for de to (tre) skjønne barna vi har her på jord <3

7 kommentarer:

  1. Hei gode du;)
    Ja, at dette er det tøffeste du har gjort tror jeg på. Tror ingen kan sette seg inn i det.
    Vi var nok mange som sto på sidelinja og ventet.
    Lille Theo kom skrikende til verden, for en glede. Han er verdens skjønneste baby. Snart 3 mnd og smilet er der;) Og skjønne snuppa på 3 år;))
    Koselig at du fortsetter med skrivingen her;)
    Håper vi får se pepperkakene dine her også!!

    Ønsker deg og dine en fin 3.søndag i advent;)

    Klem fra tante

    SvarSlett
  2. Sterkt å lese for en englemamma som har få , men laaange uker igjen før fødselen. Klarer ikke forestille meg følelsen av et herlig skrik. Virker så fjernt og langt vekke. MEN det er jo mulig :)

    Det gleder meg at du fortsetter bloggen, for jeg liker jo å følge litt med da ;)

    SvarSlett
  3. Det ER mulig molar85!! Og gutten din SKAL komme skrikende til verden også <3
    Tusen takk for at du følger bloggen min!!

    SvarSlett
  4. Jeg føler fortsatt bloggen din. Denne ukene måtte jeg lese igjennom noen av de tidligere innleggene dine for å prøve å finne noen svar. Vi fikk en nemlig en tøff beskjed på mandag. Jeg danner antistoffer pga resus minus og fosteret er litt påvirket. Har nå fått to lungemodningssprøyter så nå tar vi dag for dag. Hver en dag er en seier. Trenger han blod tar de han ut, de prøver ikke å gjøre det mens han ligger i magen. Er i uke 32 +3 så det er jo ikke kjempe prematur, men nok til at vi blir veldig beskymret. Og mange minner strømmer på fra den tiden vi hadde vår lille solstråle hos oss (døde bare mnd gammel). Gruer meg til nye runder med cpap, metningsmåler, sonde ol men det er bare til å brette opp armene. Vi klarer dette. Er jo oppmuntrende å lese bloggen din og se hvor bra ting går:)
    Hilsen en annen englemamma (hun som spurte om de fine knappene for en tid tilbake)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har ikke vært så flink til å lese komentarer i jula, så denne bl.a leste jeg først nå.
      Håper det går bra med den lille i magen!!! Eller kanskje han har kommet ut nå?
      Håper å høre fra deg igjen om hvordan det går!

      Slett
  5. Tårene er ikke til å holde tilbake når man leser dette innlegget.
    Lille skjønne Theo som bringer slik glede <3
    og sterke sterke du som klarte det.

    Jeg husker den utrolige lettelsen og gleden da vi fikk beskjed om at han var kommet og kan ikke forestille meg hvor lettet og glade dere selv var.

    Nå gleder vi oss til å bli kjent med den lille gogutten <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Hege <3
      Kunne ønske vi bodde nærmere hverandre!!

      Slett